Jeg er så sugen på tidsreiser.

Denne tidsepoken går meg på nervene. Hele tiden. Jeg har slutta å se på TV. Jeg vil ikke vite hvem som er med i hvilke realityshow, hva de gjør eller hva de snakker om. Jeg leser ikke avisen heller. I hvert fall ikke nettutgavene. Det er 1. Fordi jeg er lat og for opptatt av hjerneplukking til å ta et blikk utover. 2. Fordi jeg ikke vil ha den informasjon som tvinges på meg. I min isolerte lille sphere er det ikke plass til Hu der, og Han derre. Jeg har alltid hatet reality-TV. Da konseptet ble introdusert for hundre år siden var jeg allerede fast bestemt på at jeg skulle holde meg langt unna. Ganske enkelt fordi det ikke er underholdning. Det er en invasjon av privatlivet til mennesker som ikke skjønner sitt eget beste og ikke har en dritt å bidra med. Ekshibisjonisme skulle vært forbudt med lov. Kikking også.

Jeg skulle likt å leve på 50-tallet. Før kvinnefrigjøring og internett. Da skulle jeg trippet rundt i pumps og hatt maten klar når Kriger’n kom hjem fra jobb. Jeg skulle hatt en støvbørste med mahogni-skaft. Jeg skulle sovet med hårruller. Jeg skulle hatt 2,4 barn og solide verdier. Jeg skulle stoppet strømper og heklet duker. Jeg skulle danset swing og besvimt av synet av blod. Jeg skulle bodd i Suburbia og hatt en Chevy Impala. Jeg skulle reist med båt til USA. Og jeg skulle sett Elvis Live.

Men isteden for å gjøre det beste ut av livet, kaster jeg bort de få dagene jeg har til disposisjon. Med å isolere meg, sutre og drømme om noe jeg aldri kan få, som en skadeskutt bydue. Gratulerer-faen-med-dagen.