Tilbake når verden raser.

Ett år senere, eller noe i den stilen. Mye har skjedd. Mye drit. Mye bra. Jeg er ikke så redd lenger. At Kriger’n gikk viste seg å være en kamuflert velsignelse. Jeg var full noen måneder. Fikk rota frem pensler og maling. Produserte også et høyst ordinært og teknisk lite imponerende maleri. Skisset i tillegg tre-fire til som står langs veggen og håner meg i sin uferdighet, og er en daglig påminnelse om at jeg ikke eier et kreativt bein i denne kroppen. Apropos kropp. Jeg har begynt å trene. Relativt mye. Blitt litt penere og mye dummere.

Ellers har utfordringer som handleturer blitt enklere. Jeg har til og med fulgt opp terapien skikkelig og innsett at det muligens ikke holder å være innskrevet på et sykehus, men at man faktisk må møte opp til timene og gjøre en egeninnsats for å oppleve forbedring. Dette må jo sies å være et jævla stort steg i riktig retning. Pussig at det skulle ta meg så lang tid å innse akkurat dette.

Utover det har jeg presset meg til det som for meg er det ekstreme. Jeg har vært på fest uten å drikke. Jeg har vært på mange fester hvor jeg drukket alt for mye. Kino skremmer meg ikke lenger og kafébesøk er blitt en vane. Nei, nå overdriver jeg. Dette er på gode dager. Og de har det blitt et påfallende større antall av. Juba, juba!

Men så kom smellen for en uke siden. Kriger’n og Suppa MedHåri har flyttet sammen. Hvor lenge de har bodd sammen vet jeg ikke, men det ble annonsert at de har fått seg katt. Grrrrrrrrratulererrrrr…. Det neste blir unger, stakittgjerde, golden retriever og stasjonsvogn. Faen! Så mye kvalme jeg hadde trodd jeg hadde lagt bak meg, velter opp som bokstaven Q i eurytmi. Argh! Hvorfor bryr jeg meg?! Ting gikk rette veien for helvete! Og kabam! Rett tilbake til godteposen under dyna. Jeeeez Louise, jeg er patetisk. Og siden jeg tydeligvis er ute av stand til å skrive noe sålenge livet er bra, får jeg ønske meg selv velkommen tilbake til selvsmedlidelsens skyttergrav. Her kan jeg tømme magasinet i fred og ro. Det blir vel noen innlegg etter dette, men så håper jeg det blir minst ti år til jeg logger meg på igjen.

Bitre ord.

For et par  måneder siden var livet et helvete. Jeg ønsket meg en avslutning mer enn noe annet. Men de siste ukene har ting forandret seg. Jeg har vært på kafé og på besøk. Jeg har ledd fra magen og jeg har sett det berømte lyset i tunnelen.

I dag hadde jeg planer om kino, men av grunner som verken er angst eller depresjonsrealtert ble det utsatt. Og jeg har det greit. Ikke strålende, men greit. Og jeg har lest gjennom det jeg skrev da jeg startet denne bloggen. Nærmerer bestemt “en uke i mitt liv” og tekstene som fulgte… Jeg kjenner meg ikke igjen nå. Bitterheten og misantropien gjennomsyrer hvert ord i så stor grad at det er umulig å føle sympati for meg. Bare forundring og dessverre en form for avsky.  Og selv jeg som har levd dette helvete i over to år, har vanskelig for å forstå hvordan noen kan bli så bitter, så hatsk.

Så nå nylig la jeg ut noen tekster som ble skrevet for lenge siden, men som jeg av en eller annen grunn har knyttet til meg, og som jeg må bli ferdig med.

Men det er én igjen. Da jeg skrev dette, mente jeg det. Og en del av meg står ved hvert ord. Men jeg kommer ikke til å ta livet mitt. Og jeg har alle intensjoner om å sørge for min egen lykke.

Brev til Suppa MedHåri:

Hei. Du kjenner ikke meg. Men du vet jævlig godt hvem jeg er. I to år har du jaktet på mannen jeg elsker. Livet mitt begynte å rakne da du kom inn i livet vårt. Og jeg vil at du skal vite at jeg klandrer deg. For det helvete jeg har vært i gjennom og for min avgjørelse om å ende lidelsen nå. Jeg tar livet mitt, fordi du har tappet meg for liv, siden det sekundet du bestemte deg for at du måtte ha Kriger’n. Det er mulig du føler deg uskyldig. Kanskje til og med som et offer? Kanskje griner du litt, mens Kriger’n trøster deg. ” Du var jo bare forelsket. Du ville jo ikke såre noen”. Og du lurer sikkert Kriger’n, men jeg vet hva slags utspekulert hore du er. Jeg ønsker deg alt vondt. Dødfødte barn og tap av dine nærmeste. En dag vil Kriger’n gjøre mot deg som han gjorde mot meg. Og jeg håper det vil føles like tungt for deg som det har gjort for meg. Jeg ønsker deg død. For vi kan ikke sameksistere. Dessverre betyr det at jeg må ta livet mitt. Og skulle du fortsatt være i tvil, la meg presisere. Jeg gjøre dette på grunn av deg. Du alene er skyld i mitt selvmord. Mitt blod er på dine hender.”

Så nå som det er skrevet og publisert, kanskje jeg kan bli ferdig med alt dette hatet?

Michelangelos grav.

Jeg har småspadd litt på autopilot i noen år. Litt som Michelangelo og marmorblokken. Bare for å se hva som åpenbarer seg. Når jeg nå står over egen grav, sier instinktene meg at jeg bør fylle den igjen. Så hvorfor klarer jeg ikke røre meg?

Menneskeverd og fantasi.

Har man verdi som menneske hvis man ikke er elsket? Hvis alt man kjenner viser seg å være falskt, hva er da ekte? Når ens minner avspeiler kun subjektiv lykke. hva skiller de fra å være fantasi? Hvorfor trenger jeg andres bekreftelse for å anerkjenne min egen eksistens? Er dette livet mitt, eller en ondskapsfull spøk iscenesatt av høyere makter?

Freak.

Freak: En omskriving av ordet.

En freak er ikke en piercingpyntet punker, en absintdrikkende kunstner, en sosialantropolog med egen trommesirkel eller en yogafrelst veganer som kjemper dyrs rettigheter. De må gjerne kalle seg det. For de er: Alternative. Sære. Og de er klisjéer. Platanarkiser er utskudd, men heller ikke de er freaks. Alle grupperinger har sitt fellesskap. En freak er alene.

En freak vil aldri forstå sosiale konnotasjoner. En freak lurer på hva som får folk til å smile. En freak vil aldri oppleve kjærlighet. Og gjør en freak det, kastes den bort i uvitenhet. En freak er usynlig. Og freaks dør som fluer for egen maskin. Men det er ingen der til å sørge over et ubrukt liv. Freaks er verdiløse og de vet det så inderlig godt selv. Og godt er det.

Ung, dum og forelska i en annen. Dødssynder og sms.

Jeg skriver stadig vekk meldinger til Krigere’n som jeg ikke sender. Det er flere grunner til dette.

Jeg vil ikke at han skal vite at jeg savner ham. (Hovmod).

Jeg vil ikke at han skal vite om mine selvmordstanker. Han kan ikke få vite at han er hele mitt livsgrunnlag. Eller føle at han må styrte inn døra for å sjekke at jeg er i live. Jeg er ikke lenger hans ansvar. Dessuten vil jeg at han skal føle seg hjelpesløs og skyldig, hvis jeg velger den retningen. (Vrede).

Mine tanker er mine. Jeg deler de riktignok med en liten gruppe mennesker som klikker seg inn på denne bloggen, men ingen vet hvem jeg er. (Griskhet).

De siste to årene har jeg vært en passiv tilskuer til eget liv (Latskap), men det kan bli bedre. Som en motpol til livsterminering vil jeg at min suksess og rehabilitering skal falle som en granat i skallen hans. Han skal ikke få innblikk i min progresjon. (Hovmod og griskhet igjen).

Jeg vil heller ikke at han skal vite hvor høyt jeg fortsatt elsker ham. Å miste ham ommøblerte hele solsystemet mitt. Ingenting stemmer lenger og savnet etter å kjenne ham nær meg er altoppslukende. (Begjær).

Jeg unngår å sende fyllemeldinger, selv om mange av de jeg legger ut har blitt skrevet i fylla. Jeg har drukket mer eller mindre i ett siden han gikk (Fråtseri). Jeg vet det er usunt. Og jeg vet det er hel gal fremgangsmåte, men ikke bruk unødvendig energi på å fortelle meg hvordan jeg burde takle dommedag.

Når det gjelder Suppa MedHåri, vil jeg ikke at han skal vite hvor inderlig jeg hater henne, og hvor sint jeg er fordi hun nå har det som en gang var mitt. (Misunnelse og vrede igjen).

Men spør du Henrik Ibsen er “Den store, nådeløse synd – det er å myrde kjærlighetslivet i et menneske”. Så uansett hvor mange dødssynder jeg bryter i sorgens tåkebank. Er Suppa MedHåri den største synderen. Og Kriger’n likeså fordi han valgte henne.

Denne posten vil jeg nok oppdatere innimellom. Mao hver gang jeg skriver en melding jeg ikke sender, men allikevel ikke klarer å gi helt slipp på.

Here we go!

1. jeg har gått meg bort. For mange av mine avgjørelser har vært for å tilfredsstille deg. Ikke at det gjorde deg mer hengiven. Jeg står ved korsveien og av de mange retningene jeg kan ta, finnes det egentlig bare to mulige. Døden og livet som gemen. Jeg har mistet min sjanse til å bli noe stort. Jeg er for gammel til å bli kunstner. Det er min egen feil. Jeg har ikke skapt noe på mange år. Min tid er forbi. Så fortsetter jeg nå, ender jeg i beste fall opp som en intelligent manns skulderglitter. Og det er mange variabler som skal klaffe før dét er mulig. Det mest sannsynlige utfallet er et liv som middelmådig. Med relativt lav inntekt og et moderat antall venner. Et liv blant aristokrater er ikke lenger oppnåelig. Og kanskje fortjener ikke et menneske som er så opptatt av å bli godtatt av overklassen å leve? Så der har vi den andre retningen. Umiddelbar oppløsning.

2. Jeg savner deg. Så mye mer enn jeg kunne forestille meg. Ensomheten er uutholdelig. Den ligger så tungt i lufta at jeg sliter med å puste. Jeg trenger en som vil holde meg. Trøste, vise ømhet og omsorg. Jeg har ingen slike i mitt liv. Mutter og Fatter er forpliktet som foreldre til å gi ubetinget kjærlighet. Men du vet like godt som meg at det ikke finnes nærhet i min familie. Ingen kroppskontakt og ingen følelsesutbrudd. Du var den jeg kunne støtte meg til. Den som alltid skulle være der. Uten deg er jeg ingenting. Mindre enn ingenting. Ikke elsket av noen, men aller minst av meg selv. Nå som du er i Suppa Medhåri sine armer kjenner jeg på et svik som jeg tror jeg aldri vil komme over. Mine tillitsproblemer har ekspandert langt utover det som allerede var der i forbindelse med sosialangsten. Jeg vet jeg burde snakke med noen. Men du var den eneste jeg stolte på. Den tiden er forbi. Hadde du bedt om en ny sjanse nå vet jeg ikke om jeg hadde kunnet gitt deg det. Trygghet, stabilitet og udødelig kjærlighet var fundamentet for vårt forhold. Og alt det er borte nå. Men kanskje var det bare jeg som så på forholdet vårt slik. Kanskje var planen aldri å slå seg til ro med meg. Jeg ble født til ensomhet og hver dag er ett skritt nærmere lidelsens slutt.

3. Jeg hater deg. Jeg hater deg mer enn jeg noensinne har elsket deg. Det ville vært meg en glede å systematisk fjerne organene dine, mens du hylte i angst og pinsel. Men da slipper du for lett unna. Torturen bør vare så lenge jeg gidder å holde deg i live. Suppa MedHåri er jeg for utålmodig til å ta livet av, så henne skulle jeg nok blitt ferdig med i løpet av et par uker. Jeg skulle gravd ut øyeeplene hennes med skje, trukket negler og tenner og jeg skulle latt henne trygle om å få slippe før jeg fora henne godt og begravde henne levende. Jeg vet hvordan du alltid har likt “Seven”. Hvor fint hadde det vel ikke vært å leie et lager, kneble deg til ett underlag, gi deg næring intravenøst og la deg ligge å råtne i din egen avføring i årevis. Men først skulle du få gjennomgå samme behandlingen som Suppa. Deg gidder jeg ikke begrave levende. Da hadde du visst at slutten nærmet seg og det ville vært en lettelse og mot sin hensikt. Så jeg tror jeg bare skulle latt deg forvitre. Jepp. Dette er en god plan! Gled deg fuckface!

4. Jeg har hele tiden tenkt på Suppa MedHåri som noe midlertidig. En fase du har måttet gjennom. Din rebound. Men jeg ser hvor forsiktig dere går frem. For å bevare de følelsene som har blitt brygget over år. Jeg ser hvor varsomt du behandler dette nye. Så det skal vare evig. Jeg har tenkt at musikk og film-interessegapet mellom dere burde bli et fornøyelsesproblem med tiden. Men kanskje ikke. Selv om vi har super kompatibilitet på Last.fm, har musikk som fellestrekk blitt mindre viktig med åra. Jeg tenkte også at kulturforskjellen ville bli for stor. Men du har jo alltid villet til Afrika. Nå har du sjansen. At hun er bimbo og “mindre reflektert” trenger jo heller ikke være et tilbakeslag. Bedre med enkel, blid dame enn (relativt) klok, deprimert dame. At hun foretrekker Onkel Donald fremfor intime brune puber, ser jeg lett for meg at du kan venne deg til. Du har jo egentlig alltid tilhørt kretsen omkring snobbene og hvermansen. Til tross for innslag av kunstnere og musikere etter vi møttes. Fordelen med dette er at vi vil frekventere i totalt forskjellig miljø, og hvis jeg er heldig treffer jeg deg aldri igjen. Kanskje var det slik det alltid skulle være. Vårt forhold var en blindgate. En feilkjøring. En syv år lang omvei.

5. Hvem faen er du? Jævla sellout! Dette har vi diskutert så mange ganger. Hva som er viktig i et forhold. Har du vært enig med meg for at sosialantropologen, popgutten og den overfladiske gubbejævelen i deg skulle forbli usynlig? Jeg begynner å lure på om du i det hele tatt liker rock. Kanskje har den r’n'b-dissinga bare vært et skalkeskjul. Du har stjålet så mye mer enn fremtiden min fra meg. Du har gjort de siste syv årene meningsløse. Du har blitt ett av disse individene vi har gjort narr av. Helvete! Det holdt ikke å finne deg en blåst bimbo. Hun måtte være min rake motsetning på alle tenkelige måter. Jævla drittsekk! Er du klar over hvor verdiløs jeg føler meg nå?

End of the World

En ny jævla start. Søndag

I natt, etter siste innlegg, klarte jeg ikke slutte å tenke på Suppa MedHåri med Kriger’ns barn i magen. Jeg endte med å sende ham den styggeste meldingen hittil. Egentlig hadde jeg bestemt meg for å aldri snakke et ord med ham igjen, men jeg ville at han skulle vite at hvis han gjorde henne gravid, ville verden rase sammen. Ikke bare for meg, men også for Kriger’n. Jeg truet ham. Mannen jeg elsker. Jeg var akkurat like sinnsyk som kaninkokerne man bare leser om. Jeg er ikke helt riktig skrudd sammen, dét er sant, men ikke faen om jeg har en morder i meg. Men det gjaldt ikke i natt. Suppa MedHåri, deres ufødte barn og meg selv, sverget jeg på at ville forsvinne samtidig. Og jeg ville sørge for at Kriger’n visste det ene og alene var hans feil.

Ut på dagen i dag, sendte jeg en unnskyldning. Jeg fikk ett tørt svar. Som alle de andre meldingene jeg har fått siden bruddet var den som tatt ut av lista over klisjéer. Og nok en gang fikk jeg “blablabla, ta vare på deg selv”-pisse-setningen som avslutning. Jeg tror ikke lenger han tenker gjennom hva han skriver. Hvis det er noe Kriger’n alltid har vært flink til, er det å fortelle folk nøyaktig det de forventer å høre. Men forventninger har ikke hjerte. Og det gjør ordene sjelløse. En del av meg har vel hele tiden trodd at vi ville finne tilbake til hverandre. At han skulle innse at han hadde valgt feil. Men det ble tydelig i dag at ingenting jeg gjør eller sier vil få ham til å komme tilbake.

Mutter kom på besøk og jeg ba henne snakke med Bestemor om den intense kontaktsøkingen. Bestemor har ikke skjønt sosialangst, men jeg håper Mutter klarer å få henne til å forstå. Mutter ville også hjelpe meg å finne en psykolog som jobber med kognitiv terapi. Det er det eneste behandlingsformen jeg ikke har prøvd, og ut fra teorien, tror jeg den kan funke for meg. Videre skal hun hjelpe meg med innleggelse “Somewhere Nice” og snek til meg en femhundrelapp før hun gikk. Det positive oppi all denne avføringen, er at det ser ut til at noen fortsatt bryr seg.

Lykkedag, my ass. Lørdag

Jeg vet ikke hvordan jeg klarte å sovne i natt, men jeg gjorde det. Og våknet ufornuftig tidlig. Hvis døgnrytmen blir bedre av dette, så er jo det positivt? Fy faen. Livet skal være ganske shitdårlig hvis dét er det eneste positive. Uansett. Det første jeg gjorde da jeg våknet var å gråte. Så begynte jeg å sende meldinger til Kriger’n.

De første meldingene var for å forstå hvorfor han gikk. Men svarene gjorde meg ikke klokere. Først var de unnvikende, deretter kryptiske og så bestemte. Men fortsatt meningsløse. Han hadde visst gått flere runder med seg selv. Og han hadde tenkt på dette lenge. Jeg kjente jeg ble kvalm av tanken på at bare dager tidligere hadde han holdt meg inntil seg, sett meg inn i øynene, sagt at han elsket meg og lovet meg å aldri bli borte. Selv om han fortsatte å insistere på at han hadde ment hvert eneste ord, var annenhver setning en selvmotsigelse. Han forklarte at han fikk dårlig samvittighet hver gang han våknet opp sammen med meg. Men hvorfor får han ikke dårlig samvittighet av å våkne opp sammen med Suppa MedHåri?

Til tross for at Kriger’n ga meg klar beskjed, begynte jeg å trygle ham om å komme tilbake. Jeg sa meg villig til å gjøre ting som strider direkte med min diagnose og antagelig ville gjort meg mye sykere. Men jeg ga faen. Jeg ville ofret alt for ham. Alt jeg ville var Kriger’n tilbake i livet mitt! Men det hadde ingenting å si. Han ville ikke ha meg lenger. Jeg skulle ønske jeg kunne hate ham. Det hadde vært så mye lettere da. Men alt jeg klarer å tenke på er henne. Den manipulerende fristerinnen. Jeg skjønner at hun ikke er alene om dette. De er sammen om å knuse meg. Men det var hun som aldri ga seg. Det var hun som måtte ha ham. Det var likevel han som lot seg villig vekk nøstes inn i hennes spindelvev. Jeg trodde han var smartere enn som så.

Senere på kvelden kom en venninne over. Og for første gang på to år gikk jeg ut på pub for å drikke øl. Jeg hadde ikke spist siden fiskesuppen før bruddet og ble bråfull. Noen stjal den nye zippolighteren min og hatten min. Det var synd med zippoen. Men hatten er uerstattelig. Jeg har hatt den på hver eneste gang jeg har vært ute av døra i mer enn fire år. Uten, føler jeg meg naken og redd. Den har gått ut av produksjon og det finnes ingen lignende.

Ironisk nok skulle dette være lykkedagen min ifølge mitt spesiallagede individuelle årshoroskop for 2009. Jeg hadde til og med markert dagen i kalenderen min. Jeg tror egentlig ikke på astrologi, og nå har jeg fått bekreftet at det er noe forbanna tøv. Men ironien slutter ikke der. Timer før hatten og zippoen forsvant, trøstet jeg meg med at det i hvert fall ikke kunne bli verre. Kaching! Der fikk jeg for å friste skjebnen. Og selv om jeg er rimelig sikker på at jeg har nådd bunn nå, tør jeg ikke håpe på at det “bare kan bli bedre fra nå av”. Hvis det viser seg at Suppa MedHåri er gravid, etter jeg har tryglet om barn i årevis. Da tar jeg livet av meg. Det er et løfte.

Kriger’n knuste sjelen min. Fredag.

Kriger’n oppførte seg rart hele dagen. Han virket syk. Men det var han vel og. Fyllesyk etter å ha vært på ute med jobben. De er noe inne helvete sosiale på den jobben hans. Jeg lagde kremet fiskesuppe, men Kriger’n rørte nesten ikke maten. Da jeg foreslo at vi skulle se film fra senga isteden for stua, ble han stille og rar. Han satte seg på sengkanten, reiste seg igjen og sa: “Jeg må gå”. Det var det. “Jeg må gå”. Først skjønte jeg ingenting, men måten han sa det på var som et spark i lysken. Han hadde ingen planer om å komme tilbake, noensinne. Hodet mitt kjentes ut som det skulle smelte, tårene presset på og en million alternative reaksjoner meldte seg. Men jeg var lamslått. Jeg er ikke engang sikker på hva jeg sa, men det må ha vært noe med hvorfor? For Kriger’n forklarte at han hadde følelser for en annen. Jeg visste hvem, før han hadde fullført setningen.

Den jævla fitta “Suppa MedHåri”. Hun har jaktet på ham i nesten to år. Til å begynne med var det direkte pinlig. Hun kom med hentydninger og flørtet uhemmet på facebook-wallen hans. Hun ga så åpenlyst faen i at han hadde vært sammen med en annen jente i over fem år, at selv våre felles venner reagerte. Jeg skrev en mail til henne og oppfordret henne til å finne en tilgjengelig mann, men sendte den aldri, ettersom Kriger’n og Suppa er kolleger. Men hun ville ikke ha en tilgjengelig mann, hun ville ha min. Så hun begynte å sende Kriger’n mail. Innholdet vet jeg ikke, jeg har aldri lest mailen til Kriger’n. Men han innrømmet at selv om hun tilsynelatende hadde gitt seg, fortsatte jakten. Suppa MedHåri er nok ikke den skarpeste kniven i skuffen, men hun er pen. Veldig pen. Og visstnok snill på en eller annen selvmotsigende måte. Og hun vet hva hun vil ha. Det skal hun ha. Jernvilje-check!

Jeg har fått følelser for andre i løpet av forholdet vårt selv, men det er snakk om prioritering. Man kutter all kontakt med vedkommende og lar følelsene svinne hen. Men i denne prioriteringssaken var jeg andrevalget. Suppa MedHåri vant. Hun fikk gutten min. Det eneste trygge, stabile mennesket i livet mitt. Roommate, familie og gamle venner er fine mennesker. Det er ikke noe galt med dem.  Men det er alltid tungt å omgåes andre enn Kriger’n. Så jeg unngår de så godt jeg kan.

Kriger’n er dét eneste individet jeg kan være sammen med og slappe av samtidig. Uten ham, har jeg ingen. Jeg er så ufattelig alene nå. Jeg har aldri hatt mer lyst til å ta mitt eget liv. Jeg vil ikke føle mer. Jeg kan ikke være alene resten av livet. Og i min situasjon treffer man ikke nye mennesker.  Man treffer ingen mennesker. Bortsett fra hvis man allerede har en å stole på. En å elske. Jeg har vært så ufattelig heldig som har fått syv år med Kriger’n, men akkurat nå skulle jeg ønske jeg aldri hadde truffet ham. Det finnes ingen over, og ingen ved siden av. Dette er ikke sorgglorifisering. Jeg har forgudet Kriger’n siden jeg traff ham. Han er en praktmann på alle måter! Lynende intelligent, et vandrende leksikon, kickass kropp, de mykeste lepper, upåklagelig musikksmak og den eneste som kan få meg til å le, selv når livet virker uholdbart. Han var mitt livs kjærlighet og nå er han borte. Nei, verre. Han er i Suppa MedHåri sine armer. Jeg skjønner ikke hvorfor Suppa MedHåri, det jævla håret i suppa, måtte ta det eneste mennesket i livet mitt. Hele mitt sosiale fundament. Hva slags  pervers sosiopat  går målrettet etter ett annet menneskes eneste trygghet? Han var alt jeg hadde! Hun på en annen side har hele arbeidsplassen snurret rundt lillefingeren. Og et stort sosialt nettverk. Jeg hadde Kriger’n.